Mens OL i Vancouver er ferdig for ett halvt år siden, har jeg holdt på helt til nå..
Det er ikke alltid like lurt å ta med mannfolk på garnbutikken. Jeg skulle bare ha noe lite, men endet opp med en stappfull pose med garn. Men hva gjør man ikke for de man er glad i?
Dette er første genseren jeg har strikket, og var veldig i tvil om jeg skulle klare dette. Men genseren skulle han ha om han måtte kjøpe den ferdigstrikket eller ikke. Det skal sies at jeg ikke har gjor alt alene. Jeg begynte med freidig mot og det gikk radig unna de første ukene. Men med svart garn og lange omganger med glattstrikk ble jeg til slutt lei. Heldigvis har jeg en mor som forbarmet seg over meg, eller skal jeg si min kjære (han har tryglet og bedt siden jeg begynte om at jeg måtte strikke på den)!?
Iallefall, jeg har strikket alt glattstrikket på bolen opp til mønsteret. Begynte på mønsteret men jeg gjor en feil så det ikke gikk opp, så da ble den lagt til siden igjen. Så har jeg strikket en halv arm. Resten har mamma strikket.
Så langt hadde to generasjoner deltatt. Men hvem skulle montere den??? Jeg var mildt sagt livredd for å klippe i den. Såg for meg at alt arbeidet bare raknet opp.. Men det er da mormor kommer inn i bildet, hehe. Hun tok på seg jobben med å sy og klippe og ordne til halsen.
Tusen takk for hjelpen. Vi har jo hatt noen hyggelige kvelder med strikking og skravling :)

Mønster: Dalegarn Vancouver 2010 nr. 213
Garn: Falk, ca 1050 gram
Pinner: 2,5 og 3
Størrelse: xxl
PS: se hvor stolt han er da! Og er han ikke kjekk!? *smelte*